Jens Lekman: Rockefeller, Oslo

Jens Lekman, Rockefeller, Oslo

Jens Lekman: Rockefeller, Oslo

Anmeldt av Kristian Rake Hoffart | GAFFA

Hovedpersonen selv virket å være i toppslag, med leken dansing og snodige bakgrunnshistorier til sangene som for det meste omhandler knuste hjerter og håpløs kjærlighet. Det har alltid vært Lekmans stil å pakke inn naive, dønn ærlige tekster om kjærlighetssorg i feelgood-melodier med mye strykere.

Denne gang leker han også med overgangene mellom sangene, nedstrippede «Some Dandruff on Your Shoulder» går via et disco-inspirert sample over i langt lystigere «The Opposite of Hallelujah» som virkelig får publikum i gang.

At teksten på «The Opposite of Hallelujah» handler om hans samtale med sin søster om depresjon, får være en annen sak. Lekman står på scenen, svingende med gitaren og hele seg som om det er verdens hyggeligste sang han synger. Nettopp hans evne til å formidle vanskelige temaer med humor og en lekenhet få forunt gjør Jens Lekman så spesiell.

Det er tydelig at det er de eldre sangene hans Oslo-publikummet kjenner best, en litt mer rocka utgave av vidunderlige «Maple Leaves» og festbremsen Jens i «Black Cab» som fikk mest respons. I tillegg var et av høydepunktene «Sipping on the Sweet Nectar», en nydelig liten sak om hvordan han fortsatt skjelver av å tenke på sitt første kyss. Likevel føles det som om publikum holder noe igjen, selv om det ikke er noe å utsette på Jens' entusiasme og innlevelse. Fyren er dønn ærlig, og det er så deilig å se.

En fiffig historie om hvordan det gikk da Lekman og hans kompis Joel Karlsson i Air France fulgte etter sin forelskelse Kirsten Dunst hvor enn hun gikk da hun besøkte Gøteborg, ble først fortalt og deretter sunget i «Waiting for Kirsten».

Imponerende backing fra et firemannssterkt band, med en sabla flink fiolinist og bakgrunnsvokalist i spissen, gjorde det hele til en veldig fin konsert. Pianisten imponerte med en av de kuleste pianosoloene jeg har hørt, for øvrig en fyr (fikk ikke tak på navnet, dessverre) som så ut til å ha sin beste kveld noensinne. Spesielt da han akkompagnerte med maracas på et par av låtene, leddutslag og innsats knapt sett maken til frontet av et ansikt i pur glede. Slikt blir det stemning av.

Avslutningsvis kommer kveldens svakeste minutter i en duett med Joel Gibb, før «An Argument With Myself» igjen får de ivrigste foran scenen til å danse.

I innledningen før siste sang, ber han de som vil, huke tak i ham etter konserten og spørre om flere sanger. Dette resulterer i, for noen, fnisete oppførsel og røde kinn for de som får sin yndlingssang fremført av Jens etter konserten. En nydelig gest av en nydelig fyr.



Nyheter, artikler og anmeldelser fra GAFFA