Vill og vakker høstmesse.

Rebekka Karijords fjerde plate, «We Become Ourselves» er første del av et dobbeltalbumkonsept inspirert av naturen, kroppens forgjengelighet, og møtet mellom mann og kvinne. Det er bygd opp rundt Karijords stemme, som her får følge av blant annet kirkeorgel, mannskor og ikke minst mengder av trommer. 

Albumet åpner med den inderlige «Prayer», før førstesingelen «Use My Body While It's Still Young» tar heftigere tak, og byr opp til en slags urdans. Det er i det hele tatt mye som fører tankene hen mot noe før-indistruelt på denne utgivelsen. Samtidig er denne klangen av noe opprinnelig veldig nåtidig i sin romantisering av det naturlige. For det er jo flere som nå beveger seg i disse ytterkantene av folkpop.

Dette er en romantisk utgivelse, det være seg om det er mannen som hylles i «Oh, Brother» eller den forgangne tid i den vidunderlig vemodige hymnen «Ode To What Was Lost». Rebekka Karijord har selv beskrevet den som en kjærlighetsplate med dødsangst. Kjærligheten må da her forstås i sin mest rå, sterke og samtidig sårbare form. For det er ikke mye søtt i de sterke låtene, som ellers lyder som ulike deler drømmepop, nujazzflørt og middelaldersk sjelemesse. Sistnevnte kan muligens føles vel mye for de sarteste ateistene, men hun holder for det meste god avstand til ny-religiøsitetens floskler.  

Få mestrer motsetningens kunst så stødig som Karijord når hun forener det vare og voldsomme. Kort sagt er «We Become Ourselves» brutalt vakker, i begge ordenes rette betydning.